Kairo og Giza-pyramidene, museum og båttur på Nilen

Det er en grunn til at man setter av en hel dag til pyramidene, i stedet for en ettermiddag klemt inn mellom stranden og middagen. De ligger langt fra Rødehavskysten — og fra Safaga, en av de aller stilleste havnene der, enda lenger. Den avstanden er en del av pilegrimsferden. God tid før daggry henter en klimaanlegg-bil deg fra hotellet og svinger innover mot land, og bytter marinaens stille vann mot den åpne ørkenveien til Kairo.

Når byen våkner, er du allerede der. Din egyptolog overtar og guider deg gjennom Det egyptiske museet, forbi montre med gull, alabast og malt tre som bærer det hverdagslige og det hellige fra en verden som forsvant for fire tusen år siden. Så puster dagen ut: du går om bord i en båt og lar Nilen gjøre bevegelsen en stund, elven som skapte en hage av en ørken, mens Kairo sakte glir forbi på begge bredder.

Og så Giza. Fotografier flater det ut; ingenting forbereder deg på det virkelige. Kheops' store pyramide reiser seg høyere enn du helt klarer å tro, hver eneste blokk et prosjekt i seg selv, satt på plass for hånd for førtifem århundrer siden og aldri overgått siden. Av de sju underverkene den antikke verden valgte ut, er dette det eneste som har overlevd — det eneste du fortsatt kan gå bort til og legge hånden på. Sfinksen holder vakt et lite stykke unna; Dalens tempel lar deg tre inn i ingeniørkunsten som gjorde det umulige hverdagslig.

Kjøreturen tilbake til Safaga er dagens lengste strekning, og du kommer ikke til å bry deg om det. Du vil sitte i stillheten, med størrelsen på det du har sett, og den underlige, varige følelsen av at stranden du kom for stille har byttet plass med ørkenen. Spør hvem som helst hva de gjorde i Egypt, og de vil nevne havet. Du vil nevne dagen du sto under det eldste underverket som fortsatt står på jorden.